HUMANISTEN GRIEG
19.12.06

- Markeringens holdningsmessige spillerom
 
Med utgangspunkt i Edvard Griegs utsagn: "man må først være menneske. All sann kunst vokser ut av det menneskelige", vektlegger Grieg 07 humanisten Grieg. En programpost i 2007 skal derfor være «Humanisten Grieg», som setter fokus på kunstnerens og kunstens rolle i arbeidet for menneskerettigheter og ytringsfrihet.
 
Edvard Grieg var i holdninger og handlinger en forkjemper for frihet, demokrati, rettferdighet og rettssikkerhet. Han tilkjennegav sin harme over maktmisbruk og overgrep mot vanlige folk. Om det russiske tsarvelde sier han i et brev til sin venn, fiolinisten Adolf Brodsky: "Vi nordmenn kysser aldri! Men jeg vil gjerne gjøre en unntagelse med hele det arme, plagede russiske folk. Gjerne skulle jeg sette en dynamittgubbe under den russiske regjering og administrasjonen med tsaren i spissen! Disse er menneskehetens største forbrytere!".

I kunsten finnes ingen under- og overklasse
Grieg var opptatt av at kunsten skulle gjøres tilgjengelig for alle – ikke bare de privilegerte.

«…i kunsten finnes ingen under- og overklasse », skrev han: « Nettopp heri ligger bl.a. dens oppdragende evne. (…) Vår tids store sosiale hemmelighet er ikke blot: Like god mat og drikke, men også: Like god åndelig næring for alle klasser» (Bergens Tidende, 1899).

Grieg minner oss fortsatt om at kunsten er et viktig redskap for å uttrykke egen identitet og samhold, og at kunstneren har en sentral rolle i kampen mot diskriminering og ekskludering. Særlig kom dette til syne ved hans sterke engasjement i Dreyfus-saken, som til dels vakte stor oppsikt utenfor Norges grenser.

Griegs kamp for Dreyfus
Alfred Dreyfus, en fransk offiser av jødisk avstamning, ble i 1894 anklaget og dømt for høyforræderi. Han ble imidlertid frikjent i 1906 da det ble slått fast at bevismidlene mot ham hadde vært forfalsket.

Grieg var en radikal demokrat og humanist og led med dem som ble utsatt for urettferdighet. Derfor engasjerte han seg i saken mot Dreyfus, trolig sterkt inspirert av sin gode venn Bjørnstjerne Bjørnson. Mens Grieg oppholdt seg på Aulestad hos Bjørnson i september 1899, mottok han et brev fra den franske orkesterlederen Édouard Colonne, som inviterte ham til Paris for å dirigere en framføring av sine verk med det såkalte Colonne-orkesteret i det kjempemessige Chatelet-teatret.

Colonnes brev kom til Aulestad dagen etter at krigsretten i Rennes igjen hadde funnet Dreyfus skyldig. På Aulestad var alle opprørt, og sterkt oppildnet av stemningen svarte Grieg følgende til den franske orkesterlederen:

«Ærede Mester
Idet jeg takker Dem for Deres elskværdige Indbydelse, beklager jeg meget at måtte meddele Dem at jeg efter Udfallet af Dreyfus-Processen ikke kan bestemme mig til at komme til Paris i dette Øjeblik. Som alle Udlændinge er jeg så indignert over den Foragt, hvormed man i Deres Land behandler Lov og Ret, at jeg ikke føler mig istand til at træde op for et fransk Publikum. Tilgiv mig, at jeg ikke kan føle annerledes, og forsøg at forstå mig.»

Svigersønnen til Bjørnson, Albert Langen, som også befant seg på Aulestad, oversatte brevet til tysk, og trolig også til fransk, og bad om å få sende en kopi av det til «Frankfurter Zeitung». Grieg sa ja til det, og snart ble komponistens skarpe avslag referert og sitert i alle de store avisene i Europa. Det ble stort oppstyr. Grieg var verdenskjent. Hans ord ble tillagt stor vekt.

Hvilken harme det vakte i Frankrike, der han tidligere hadde gjort stor suksess, fikk han snart merke. Alt i oktober skriver han til Colonne: «Jeg skulle gjerne vist Dem alle de infame brevene som jeg hver dag mottar fra Deres land. I går mottok jeg hr. Henri Rocheforts noble avis «L'Intrasigeant», adressert til «den jødiske komponisten Edvard Grieg!» Finale! Jeg er stolt av det. Leve Mendelssohn! Et av brevene fra Paris truer med at hvis jeg våger å komme tilbake dit, skulle jeg få et kraftig spark på det minst noble sted på kroppen'.»

Nå gikk det nesten slik den brevskrivende franske Grieg-hateren hadde varslet. I 1903 var Grieg igjen invitert til Paris for å framføre sine egne komposisjoner. De franske avisene oppfordret da publikum til å møte fram og demonstrere sin avsky overfor Grieg på grunn av det standpunkt han hadde tatt i Dreyfus-saken. Hvordan det gikk, har Grieg skildret i et brev til sin tremenning, bokhandleren og forlagsbokhandleren John Grieg i Bergen: «Jeg blev da også mottaget af en klik blandt de 3500 Mennesker med en Pipen og Skrigen, så jeg ganske rolig lagde Taktstokken ned, steg ned fra Dirigentpulten og ventede ved Siden af den.»

Så helt høy i hatten kan likevel ikke den norske komponisten ha vært. Det var en «tredobbelt forsterket» politistyrke som måtte kaste ut bråkefantene, og han og Nina måtte hjem til hotellet ha politieskorte som omsluttet dem som «en kordon». Grieg fikk også pryl av franske anmeldere. Særlig tok han seg nær av hva Claude Debussy skrev om han i «Gil Blas». Det forteller et brev han skrev til den franske musikkforskeren Michel-Dimitri Calvocoressi: «Naturligvis beklager jeg også den totale mangel på forståelse for min kunst som kommer til uttrykk i selvsamme anmeldelse. Men det er ikke hovedsaken. Denne er og blir den giftige og respektløse tone som han benytter.»

Grieg skriver senere:
«Problemet, som Dreyfus-saken i våre dager reiser, er det evige menneskelige: hvem, har størst rett - den fysiske eller den intellektuelle kraft? Et menneske rammes ikke av en domsfellelse, når han er blitt dømt uten å kjenne til alle motivene som anklagen bygger på. Statshensyn kan aldri være viktigere enn hensynet til et menneskes uskyld.»

«En Satans Historie er at Dreyfuslidenskaberne atter er sat i Bevægelse,» skriver Edvard Grieg til Johan Halvorsen i april 1903. Også hans egen lidenskap var det, helt til Dreyfus ble frikjent i 1906. Blant hans mange brever er Dreyfus-saken bare en av de mange små fasetter i Griegs mangslungne og rike korrespondanse. Men de har faktisk det til felles at de fleste av dem setter lidenskapene i bevegelse, og vitner om et engasjert og intenst menneskeliv.

Program som inngår i denne programposten:
Edvard Grieg internasjonale konferanse om musikk og menneskerettigheter
 
Grieg 07 vil i samarbeid med Raftohuset, Universitetet i Bergen, Griegakademiet, institutt for musikk og andre aktører innen musikk, pedagogikk og menneskerettigheter, arrangere en konferanse som setter søkelyset på musikk og menneskerettigheter.
Konferansen finner sted i Bergen i tidsrommet fra hans siste levedag, 3. september, til og med 14. September. Konferansen skal ha et festivalliknende preg, ved at det i tillegg til seminar, konferanser, workshop og forelesninger, også vil bli arrangert konserter og folkelivsarrangement for både barn og voksne.

Dreyfus/Grieg-konserter og seminar i Paris
Paris var en viktig by for Grieg, og er fremdeles en viktig arena for norsk musikk og kulturliv. med utgangspunkt i Griegs virke med å åpne «skottene» mellom kunst- og folkemusikken, og hans engasjement i dreyfus-saken, vil Grieg 07 i samarbeid med musikere fra både Norge og Frankrike, koordinere seminar og konserter i Paris.

Program for barn og unge
Grieg 07 utvikler ulike former for samarbeid mellom skoler, kulturinstitusjoner,
musikere og ensembler, - med særskilt fokus på forholdet mellom musikk og
menneskerettigheter. Et satsingsprosjekt er Music Acoss Borders: A Grieg 07 project for children from North Caucasis, Moscow and Bergen.

Grieg 07 – Ragna Sofie Grung Moe
 
Nina og Edvard ved klaveret
Foto: Bergen Offentlige Bibliotek